SMÅ DIKT FRA DYPET av Sigve Lauvaas * Side 2-44 (Bok 1-2010)

lørdag 23. mars 2013

SMÅ DIKT FRA DYPET av Sigve Lauvaas * Side 39-44 (Bok 1-2010)

Bilde-Ill

Side 39-44

LØFT DEG

Jeg løfter mine øyne,

Som en fugl løfter sine vinger,

Og reiser i vinden som et lys

På leting etter fast grunn.

Jeg løfter deg med mine tanker,

Løfter deg inn i rommet

Og kysser ditt kinn.

Vi løfter og løftes hele livet,

Gjennom alt – til tonen ruller frem

Med kulde og sorg

Og løfter oss gjennom porten

Til et nytt land.

KLEDNING

Jeg er gjennomfrossen

Og går under stjerner på veien til Betlehem,

Og søvnen hvisker

Og trekker meg mer og mer ut -

Og svøper meg med stikkende piler

Som får kroppen til å tro

At det tennes et lys.

Jeg er naken under en himmelsk ildsøyle

Og kjenner meg ensom og trett

Som et døende barn, ulykkelig for alt,

Ulykkelig for min silkebløte kropp

Og mitt bankende hjerte som gav håp

Og svøpte meg, og trøstet meg

Med varme hender.

Du kan snart ta en ny kledning på,

Hører jeg fra fjellene, men jeg ennå ser

Konturer av hus i det fjerne

Og hakker tenner som en fremmed

I Ingenmannsland, der rovfuglen

Leter etter sitt bytte.

Jeg mangler bare et ord å klamre meg til

Og et lys som er høyere enn alt,

Så blir jeg varm igjen, og grensen er flyttet

Og jeg har fått Sereptas krukke i arv

Og klær til evig liv.

AVSTAND

En avstand er stor,

Men kvinnene drar lasset.

Fjernt gløder en sol -

Og byen roper til oss:
Hvem er du?!

Det hviler et kors over alle.

Et ansvar å tenke på:

At vi må bære lyset,

Så alle får lønn.

Avstand er ingen hindring

Når kvinner bøyer kne.

Alle skal møte grensen,

Og blinde skal se.

De lamme reiser kirken

Avstand la i grus,

Og Ordet åpner porten

Til Paradis.

GÅ INN

Gå inn i min drøm

Og kjenn mitt skrik etter fred.

Gå inn i mitt rom, og møt meg

Med håp om å åpne en dør.

Tolk mine dikt som en klage

På noe som gikk galt.

Se etter visdom i ordet,

Og gjem meg bak.

Gå dypere inn, og vær tolk

For mitt gamle sinn.

Erobr mine landskap, og spør

Hva som kommer -

Når isen legger seg,

Når alt er mørkt

Og ingen kan skrive navn,

Når glemselen roper

Dypere enn sannheten?

Gå inn i mitt hus, min venn,

Og les ord til mitt hjerte, du,

Så lyset kan skinne igjen.

Å DIKTE

Å dikte er å telle dager.

Hver dag er et dikt i mitt hus.

Jeg våkner og dikter

Mens regnet fosser, og solen skinner

Og vinden blåser.

Jeg dikter mitt liv.

Jeg blåser min ånd i diktet

Og leser høyt.

Hvert ord har en himmel i seg,

En sol, og en ukjent øy.

Jeg vandrer i dikt i mitt landskap,

Og skaper mitt eget rom.

Her vil jeg lyse for verden

Som stjerner -

På hellig grunn.

USYNLIG

Finnes noe usynlig, finnes ånd?

Hvem lytter til jorden - og tier

Når livet tar form?

Hvem skaper, og hvem skapte

Den første blomst?

Usynlige hender roper:

Frels bøddelen, som ikke vet,

Skap lys, så vi kan se,

Gi oss en ny ånd.

Usynlige klokker ringer.

Det ringer i hjerte og sjel:

Stå opp for de syke og svake,

Slå ring om den minste bror,

Frels oss fra uår og farer,

Skap liv der ingenting gror.

Usynlige hender lyser i mørke rom.

To engler skal stå ved din side -

Og lede din fot.

Hver dag gjennom hele livet

Er ordet vår trøst.

I skyggen av dine vinger er hvile og fred,

Og hjertene våre synger i kor:

Halleluja! Halleluja!

VENTER

Venter at noe stort skal skje,

At det hellige lyset gir håp om fred,

Venter et vitne fra fjellet

Skal åpne vår hjertedør,

Ser etter spor, bøyer kne,

Venter på Gud.

Venter på dagen, de rette ord,

Ånden som roper i vind,

Venter en salme fra bestemor -

Som reiser ifra,

Og et minne av liv,

Venter en engel i dag.

Venter at noen banker på,

Et hellig lys.

Venter at noe stort skal skje,

At klokkene kimer i takt,

Og døde står opp

Og synger i kor -

Mellom oss.

TEGN

Det er et tegn fra Jerusalem, en bit av muren

Som ligger i måneregnet og sørger,

Det er hverdagen for alle

Å se strofer av visdom i menneskene

Som kommer på vinger

Til vår jord.

Det er frosten som sprenger og gir løfter

Om en ny vår, - kjærtegn,

Sterkere enn døden.

Og ekkoet roper imot oss fra hele verden,

Ringer i sjel og sinn, og lyser

På veien til Betlehem.

Der kroner de hellige engler

Navnet over alle navn,

Og vismennene ofrer gull, røkelse, myrra,

Og venter at hele verden skal se

Lyset som skinner i mørket,

Og gir alle som tar imot - et nytt liv

Og hellig fred.

LYS

Himmel, himmel, du kan bære mitt lys.

- Som tusen hoder ruller på hvelvet

Lyser du i mitt bryst.

Min sjel lyser, og øynene lyser

Med sitt vindu mot havet.

Orkesteret spiller, ord smelter i ord,

Som lys i vann, som en halvnaken kvinne,

En åpen bok – om livet.

Og lyset føder lys

Som sprer seg over hele verden.

Lyset er vår myke drøm som kommer frem

Bak tette gardiner og mørke skyer,

Så vi kan se regnbuen,

Så vi kan høre lys i trærne

Og vokse som levende blader.

Himmel, du er mitt skjold, mitt tempel

Som jeg skjuler meg bak, og speiler

Fra dag til dag, i drømmer og ord,

Som jeg deler som brød

Til alle jeg møter under solen.

SKOG

Ser du meg gjennom skogen,

Gjennom tusen trær, i et mylder av folk?

Ser du meg fra tårnet,

Når jeg ligger og trekker pusten, og er svimmel

Av det blå teppet som gløder i gull?

Skogen daler når jeg sover, og tårnet

Roper som fjell i vind etter usynlige ånder

Som vandrer i tåkeheimen,

Der jeg skrev mine første dikt

Før solen rullet teppe sammen.

Ser du meg gjennom stjerner som blinker

Og tikker som tusen klokker -

Og fanger mitt øye som våker og ber

Omforlatelse for alt som er ugjort,

Og skriver mitt navn i et hellig lys.

SPOR

Det er ingen som ser helleristningene lenger.

På baksiden er en hånd vevd inn,

Og øyner på hver side.

En rune er borte, men steinen lyser i spor

Om det store spranget.

Skredet lever i minnet gjennom generasjoner,

Og reinsdyrflokken var med -

Til snøen langsomt rant bort.

I det stumme skriket hører en ennå kalven

Som mistet alle sine i stupbratt snø

Og måtte snu mot skogen og fjellet.

Helleristningen er levende for alle som tråkker

Ved den gamle fossen

Der stien gror til av lyng og mose

Og runene blir mystiske ord.

Her kan en tyde det umulige, når verden raser

Og kjærligheten mellom menneskene

Er kald, og blir tråkket på,

Så steinene må tale.

FJELL

Det er bare det med fjellet -

At andre siden er best,

Der vind og regn pisker.

Denne ryggen av forblåst måne roper etter lys og sang,

Og holder oss fanget i et evig mønster,

Til stjernene jager over himmelen.

Fjellet reiser seg som tegn på styrke og kraft,

Og skjuler en mengde rom med dører

Vi kan åpne og lukke – så lenge det er dag.

Fjellet bor i oss som en måne, som en drøm

Om noe kjært langt borte, noe vi strekker oss imot

Og favner hver kveld.

Andre siden er som en fiolin

Som svinger i tusen stemmer

Til vi er ett - i ånd, sjel og legeme.

Mine blogger

Blogger jeg følger

SMÅ DIKT FRA DYPET av Sigve Lauvaas * Side 29-38 (Bok 1-2010)

Høst-Ill

Side 29-38

ETTERPÅ

Nesten ferdig med et vers,

Så begynner et nytt vers.

Nesten ferdig med livet,

Så begynner et nytt liv.

Side opp og side ned, langt frem

I det uendelige rommet

Er fredens paradis.

Å nyte hvert sekund er vakkert

For sjelen, for røttene

Som stadig gror

Med lange tråder over hele verden.

Men snart er reisen over

Og hjulbuen slutter,

Og alt kryper sammen i en flokk

Av vandrefugl.

TID

Ingen kan ta tiden tilbake.

Din dag er nå.

Vår hilsen blir møtt av jorden,

Som er kald og grå.

Tiden ruller i kino

Og viser seg frem i fart.

Vårt ekko er fosseduren,

Som holder oss våkne -

Til klokkeren sier ifra.

Og veier skilles og møtes,

Og ungdom vandrer i drift.

Nye hjul får en hånlig flir,

Og tidsånden er på flukt.

Som gamle sitter vi ene

Og venter på grøt i fat.

Tiden ruller med sine,

Gjennom snøstorm og regn,

Mot en frydefull vår –

Til en ny dag.

TID Å LEVE

Etter mange år med øresus

Og tørst etter noe mer,

Ser jeg i stjerner

Tusen øyer i havet,

Og legger mitt hode ned.

Hvil eder litt, står skrevet,

Og gå gjennom åpen dør.

Ånden og livet har mening

I hjerter som hvileløst jager

Mot Jerusalem.

Klokker som går, skal tie,

Når havet skyller vår strand.

Ingen i dag skal vite

Når Herren kommer igjen.

RIK

Jeg er rik som kan se.

Et ord legger seg i hjertet

Og synger min sang.

Takk at du kom, min kjære,

Så rikdommen kan bli delt.

Gi til den fattige – søster og bror.

Gå inn i din celle alene,

Og be for vår syke jord.

VEIER

Det åpnes veier for alle.

Hvert menneske er en rot,

Og trærne svaier i vinden

Og tar imot.

Luften og lyset og varmen

Løfter oss opp i sky.

Solen gir kyss på armen,

Og vinden stryker vår kropp.

Veier åpnes for alle

Mot fjellets høyeste topp.

FARLIG

Det er ikke farlig å leve nå.

Jorden er rund,

Og solen har ingen fiender.

Øynene dine er blå

Og vekker min innerste lengt.

Jeg løfter deg høyt.

Et mysterium roper i natten,

Og hver natt roper det i mitt hjerte

Og vekker min kjærlighet.

Renere enn gull er dine øyner,

Som roper i tidens gitter

Etter sin elskede.

Det er farlig å ikke reise.

Offeret er delt

Mellom henne og han i dag.

Det er farlig å velge feil.

Mens det ennå er tid

Kan vi drømme om å elske.

Blomster er vakre,

Og solen er som en varm hånd

Som gir kraft til å leve.

Den ene fuglen i skogen som fløy

Er et brev, et mysterium,

Som forvandler mitt indre.

Rommet er delt mellom fattig og rik.

Verden er sårbar, som et hjerte

Som åpner sin munn.

Velg de rette ord, og spre skatten

Som regn og sol over barn

Som elsker å høre til.

Det er ikke farlig å leve, når en tror

Sterkere enn døden

Og har ånd til å flytte fjell.

DRØMMER

Mine drømmer er ikke tatt bort,

De sover i sin egen verden.

Jeg får se inn der ved fullmånenetter,

Og kan ønske meg et bilde

Av min høyeste stjerne, min elskede

Som aldri slokner.

Drømmer raser gjennom kroppen

Når mørket siger inn

Og det er stille, og vinden tier

Med sin lange hals

Som kysser min panne.

Drømmer på veien, gjennom alt,

Der støv og torner stenger,

Mens skriften på veggen lyser

Og mitt indre roper i ekko

Dette navet - så lenge jeg puster,

Til jeg sovner under fikentreet

Ved Jerusalems murer.

TIDEN

Tiden er langsom nå,

Og trett av å vandre med oss,

Som slumrer og halter,

Og samler krefter til en ny dag.

Tiden åpner dører, og stenger

Så vi ikke ser lyset,

Så latteren får hvile

Og øynene kan ro i skyer –

Som tvillinger under solen.

Tiden er vår møteplass, og sirkus,

Hvor alt skal bli åpenbart,

Og kjærligheten skal få ny giv

Til forvandling og seremoni,

Der friheten er sentrum,

Og håpet og lyset fyller oss,

Så vi kan vandre videre

Mot et endelig mål.

DET ER VIKTIG

Det er viktig å vite

Når ting går galt,

At en kan begynne igjen

Med blanke ark.

Det er viktig for kroppen

Å vandre i dag,

I morgen kan være for seint.

Å se til de minste, hjelpe nå

Kan redde en sjel

Fra å dø.

Med øyner og ører, et godt apparat

Som føler pulsen på jord,

Reiser den falne

Og åpner en dør

For den som trenger en hånd.

SJEL

Sjelen tier aldri,

Men retter ut sine greiner

Som følehorn,

Og tar til seg varmen, og lyset.

Og bladene som grønnes til våren

Blir fylt med saft

Og vinker i vinden.

Sjelen er ikke ensom som stjerner

Når de setter seg i veikanten

Etter en lang vandring.

Sjelen kysser fjellet som holder verden sammen,

Og lener seg til en skog med kongler

Som gir nytt liv.

Villskapen i verden blir knust

I vulkanen som renner

Over sjelen som bader

I mystikk og lava.

HUSET

Se den gamle tiden gjennom huset

Med nye øyne, med nytt hjerte

Som lengter bort, og gråter.

Se fargene i rommene, i tak og vegger

Som det var før, som i fordums tid,

Før alt, i skapelsen,

Er som å kjenne igjen smak og lukt og varme

Som omkranser livet

Og stryker oss på naken hud

Gjennom lange tider.

Se langsomt gjennom vinduet, inn i

En annen virkelighet, der tingene taler

Og tar oss med – som en god venn

Til frihet og milde gaver

Som vekker min sjel til liv.

KJÆRLIGHET

Du kaster ikke bort kjærligheten,

Men sprer varme – som kommer igjen

I tusen fold, som en makt i samfunnet

På et høyere plan,

Der stjerne og måne rekker sine kroner

Og jubler imot oss,

Før vi aner hvem vi er.

Når så du din kjære første gangen,

Og siden med åpen dør tok imot,

Den du deler tid og rom med

Som en skjelvende drøm?

Når kjente du frihet til å synge

Ditt hjerte til forløsning?

Kjærligheten er som en blomst

Som gir seg selv, som en hånd

Som gir og gir – til øyner som ikke ser

Og ører som ikke hører,

Før tiden er inne, og frukten er moden

Til høst, med leende barn

Som lykkelig danser

Mot en ny dag.

TALE

Jorden taler.

Underlige hender griper, drar.

Det suser fra klar himmel,

Og hele mitt legeme lytter etter lyden,

Musikken, ordene som ruller frem

Fra mørke hvelv.

Jeg spør ukjente vandrere om de hører summing

Fra jorden, fra trærne og graset?

Og noen setter seg ned og lytter

Og skriver i en bok.

Det er nå en kan høre. Ordene renner

Som lauv i bekken, som blod

Gjennom hele kroppen, -

Som årer i fjellet.

Jorden taler til oss på ulik måte,

Og vi må lytte, og kjenne pulsen på veien

Til møteplassen, der alle skal fortelle,

Der runene skal tydes, -

Og alle språk blir åpenbart

Til en sang for jorden.

EN HÅND

En grein holder meg høyt i vinden.

En hånd gir gaver,

Og lider når stammen lider.

En hånd reiser eg som et vitnesbyrd,

Som en grein, som et ord

Som våger å stå frem.

Jeg ser en hånd i tjernet, som et lys

Fra en annen verden,

Der graset alltid er grønt.

En grein er mitt holdepunkt i verden,

Der jeg stadig kan finne hvile

Og næring for sjelen.

Uten røtter har greinen ingen verdi.

En hånd visner som lauv, -

Uten ordet, brød og vin.

KVELD

Kvelden klager ikke

Når du legger deg bak gardiner

Og svever i drøm om å erobre

En ukjent virkelighet.

Kvelden er trofast som en kvinnekropp

Og like vakker som alltid -

Med duft av vær og vind, blomster og trær,

Og mennesker som kryper på jorden

Til skyene letter og solen titter frem

Som en kjær sommerfugl.

Og kvelden speiler seg i tjernet

Som en del av alt,

Som et flettverk av usynlige tråder

Som ligger gjemt i alle mennesker,

I hver pust, i hver sjel som roper

Etter kilden, lyset og skapelsen

Som rir verden dag og natt

Til alt blir nytt.

TONER

Stadig toner Guds ensomme vinder

I mitt hjerte, i mitt sinn -

Som speiler seg i verden og lytter

Etter mer av det hellige orkester

Som holder jorden sammen.

Jeg synker ned i en pute, og kjenner

Avmakt til alt som stiger og bølger

I naturen, og i musikken.

Jeg er vitne til et under, en kilde

Av ord som fløyter i mitt indre

Og gjør meg fri og glad.

Bak alle blå fjell er en dør til nye rom -

Der eventyret er en drøm,

Et bål som aldri slokkes.

Med spill fra stjerner blir jeg båret frem,

Som et lite barn på mors skuldre

Til et høyere platå, der utsikt og innsikt blir vevd

Til visdom og sannhet – til jubel

For vår Gud i klokketårnet.

FJELLET RASER

Gå rundt fjellet til fjellet raser,

Kjenne krefter en ikke kjente før,

Gå gjennom dalen - og se høyden

Med klosterkirken,

Som fikk stå.

Vi kjenner alle en dragning mot fjellet,

Som bærer oss som gule strå,

Som fyller oss med vind og kraft

Til å henge sammen.

Når vi knuger vårt hjerte mot fjellet

Kjenner vi en ukjent hånd

Som tar i røttene og renser vannet,

Så alle kan drikke seg utørste.

Denne ånd som bærer verden, og løfter hvert menneske,

Har krefter til å åpne fjellet, og lukke øynene -

Så ingen kan se når fjellet raser,

Og tiden legges i grus.

VILJE

At en vil noe, er første steg.

Og videre er det bare å skrive navnet

For hvert sekund, for hvert hjerteslag,

For vi er viktige for verden, som ikke kjenner oss.

Vi er framgang og tapperhet, vi er fantasi og mot

Som reiser døde or graven og åpner vinduer

Så folk kan se lyset.

Vi har en vilje til å rope ut, legge veien fri

Så hjerter kan møte hjerter, og noe nytt kan skje,

At fanger kan bli fri, og kunsten bli noe stort

Som vokser inn i stjerner.

HØYT

Jeg ville til den høyeste topp for å se Gud.

Jeg søkte velsignelse i fjellene, og fikk fred.

Jeg ville bestige alle land, innta alle murer,

Kjøre de endeløse veiene mot toppen av Arrarat.

Jeg ville se Jakobsstigen, og kjenne lyset

Som forandret Saul til Paulus, og innta Davids by.

GRUSTAK

Lik en halv maskin,

Kan jeg ikke øve gloser

I grustak som stadig synker

I poesi og vann.

Når snøen smelter og bakken ennå er kald

Ligger jeg og ser ut vinduet

Der plommetreet var

Og nevner et navn

Som alltid har noe å gi.

BILDE

Lik et bilde er verden,

Som en åpen bok, en honningkrukke, et kronblad

Overveldet av lys

Der noen ser rom etter rom

I en lang korridor.

Bildet bor i oss som et barn,

En fysisk virkelighet med smil og ord, musikk

Som holder vevet sammen

Og gjør at vi kan klatre som ekorn

Fra tre til tre, fra rom til rom

Og møtes igjen.

ORD

Gi oss noen ord

Så vi kan hvile trygt

Under hengende lauv

Og dryppende stjerner.

Gi oss et kyss

Når vi går forbi,

Mens vi lever,

Så englene kan lyse fred..

Du er et mysterium, et ord

Som et hjerte hviler i,

Som et barn, et navn

På høyde med Gud

Når vi sovner inn.

SMÅ DIKT FRA DYPET av Sigve Lauvaas * Side 14-28 (Bok 1-2010)

Bjørketrær-Ill

Side 14-28

SULT

Hvem eter opp gårdene våre?

Hvem produserer mat?

Hvor er forræderne, som svulmer i hat

Til den levende bonde

Som hvisker med kornet

Når høsten kommer,

At sult skaper krig.

Krigen raser mot de som har jord,

Og sperringer blir sett opp

For å drive dem på flukt.

De knuser våre drømmer,

Og rikdommen stuper

I nakne lik.

SYNG

Hvem synger klage i natten

Over dine hender

Som bærer jorden?

Hvem reiser sin stav mot de hellige

Og vanskjøtter kirken?

Syng loven til folket

Som vandrer i mørkets dal,

Og løft de skipbrudne

Med kjærlig styrke.

Se, budbringere synger nød

Og etterlater spor av dobbel avmakt

Når de glemmer ordet

Om den rike og Lazarus.

Syng, mine venner, og fortell historien

Om mandeltrærne og sennepsfrøet

Som en gave til jorden.

Syng engler, sammen med oss,

Sannheten om blomstene på graven

Som skjelver.

ROM

Et rom er senket ned fra nattens himmel,

Jeg er svak og legger meg.

Min engel spør: Hva gjør du her

Blant alle millioner?

De lengter hjem,

Og du vil heller hvile under skyer

Med regn og vind?

Et rom har ord som gir meg kraft

Av kjærlighet og liv.

Jeg blomstrer under palmetak og sol,

Og ser at jeg er jordens salt.

Min stemme er et vakkert hyl,

Som blomst og lauv.

Jeg åpner rommet ditt.

Min skikkelse er elsket, som en håndfull bær,

Musikk og sang.

Mitt epletre har moden frukt,

Og du er min elskede,

Fortapt i fremmed land.

KLOKKER

Klokkene går.

Det finnes intet mer som skiller oss.

Bevegelse gjør blind.

Jeg ser et vakkert land

Med lyng og honning.

Alle tider betrakter klokker

Som beveger seg mot null,

Og bilder støter sammen i taushet.

Gullet lagres pent,

Og jeg kan reise ut på åpent hav

Mot perlekyst, mens klokken tikker

Meg i møte med ditt navn,

Som alltid bor i meg

Som barnet mitt.

Min elskede har fått mitt ja.

Jeg lytter etter dine ord,

Dine tottrinn gjennom tid og rom,

Mens klokken tikker skyndsomt

Med en hellig nål.

DIKT

Skrive, etter alt som har skjedd

Fra i dag til i går.

Betrakte det ene ved siden

Av resten, som er verden

På hjul – inntullet i språk.

Skrive ny poesi

Som ligger i årene mine, og vokser

Med røtter og greiner ut

I en blomstrende atmosfære

Av perler i blått.

Beveget av or skriver jeg nå

Mine dyreste dikt, kritisk

Til tradisjonen som våker over alle

Med sitt gule nebb.

Gjør ikke hva bøddelen gjorde.

Skap noe nytt med din ånd

Som reiser støvet,

Og forkast dem som roper uten ord.

Vær tydelig i din stemme

Så alle hører det nye

I din konsentrerte munn

Som åpner og lukker for bilder

Og skaper revy og film.

Gi meg et navn,

Og jeg skaper en nekrolog i tiden

Som ingen ser

Før det er for sent å snu fra det evige,

Hvor alle blir veid og målt

På gullskåler.

Her er mitt ord, lenge før tiden,

I en streng av malm

Under fjellet, under jorden,

Mot et annet kontinent -

Med lava og is,

Der ingen kaster anker,

Der alle vinduer er knust.

HIMMEL

Ser jeg himmelen

Som en skål av diamanter

Som driver frem med lys og evighet,

Så vet jeg at jorden er lagt bak min rygg

Og alle kan puste fritt

Uten frykt for vold og krig.

Ser jeg himmelen

Så er det mening med livet

Og stjernene vil åpne seg

Som trær mot vinteren,

Og vinden jager

Med regn og snø og is.

FØLER

Føler meg frem som en blind,

Som et barn på veien,

Føler med ord

Når jeg åpner mine lepper

Og hører brus av bølger.

Føler ingenting når alt er borte

Og solen er tapt og skyene er mørke,

Og ingen synger salmer mer.

Sånn er livet.

Føler med hele kroppen

Som er innblåst av Gud

Med samvittighet og den frie vilje.

Føler gresset kryper og strekker seg

Som ordene strekker seg,

Og dagene strekker seg imot oss

Som en tale fra oven.

Ingenting er tapt,

Men alt skifter form,

Og grunnvannet blir borte i nye elementer

Som reiser seg som trær

Og stiger, stiger,

Som det er skrevet.

ØYNER

Du har øyner

I verdens dypeste søle,

Og kjenner de svake og blinde

Som faller ifra.

Du har øyner som lyser

Gjennom stengte dører,

Og ser alt.

Du er armen min

Som bærer mitt hjerte.

Og øynene våre skal møtes,

Og jeg skal få se en dag

Navnet som bærer

Mitt bilde,

Og tørker mine tårer.

NÆR

Jeg er nær Herren

Når jeg sover.

Og hver natt drikker jeg honning

Fra hellige beger.

Alt griper meg

Og holder meg fast

Og bærer meg i en vektløs verden

Med engler nær bord

Av marmor og gull.

Nær Herren ser jeg

Blodet som drypper fra trærne

Og minner om martyrene

Som aldri skal dø.

MÅNE

Utsikten er god og iskald,

Som en vinter fra Sibir,

Under månelys som favner alle,

Levende og døde,

Som en mektig gud.

Og månen gir løfter om en ny vår

Som venter i horisonten.

DIKT

La det bli med dette ene dikt

Som gir deg håp og trøst.

La det bli med øyner av en venn

Som lyser veien din

Mot evighet og fred på jord.

Det tause dikt har ingen makt.

Men hjertet åpner seg for ord

Som sporer i et åkerland.

La nærhet komme til ditt bryst

Så du blir hel igjen.

ORD

Å finne de rette ordene

Når en skal si det høyeste, edleste av alt

Som bygger sjeler sammen

Til et gjenskinn av overjordisk lys,

Er som å gå i blinde,

Og en trenger stav og følge

Hele veien frem.

Ordene ligger som gjess i graset og venter

At en solstråle skal treffe det innerste,

Så en kan våkne og se

Himmelblåne med lys i lys,

Som en skog av diamanter og juveler.

STILLHET

Hjertet trenger stillhet for å høre,

Og en trenger stillhet for å se

Ordene som vokser vilt i landskapet.

Hele tiden må en være på vakt

For å befri de edle skåler fra havets dyp

Som skyller dag og natt

Med ugjenkallelige bølger.

En trenger stillhet for å ta til seg den rette dråpe vin

Som ordene bærer i seg, som næring

For sjelen, så den kan vokse til evig liv.

MINE SMÅ ORD

La gå,

La meg gå.

Tralle opp og ned.

Små glimt av en perle

Som triller, triller.

Jeg traller og triller

Ned mot vannet, mot havet,

Mot en båt som seiler forbi.

Mine trillende toner følger

Som en hund, en katt, en venn.

Jeg kjenner glede av disse små ord

Som spretter som tangenter,

Som ballonger i luften.

Jeg holder fast på noen ekte

Små ord som har hjulpet meg,

Som bærer meg,

Velsigner meg med dråper

Fra hellige kilder.

La meg se underet

Som Bull og Mendelson,

Ibsen og Israel, og min elskede,

Som aldri er langt borte,

Som lever i drømmer og syner

Dag og natt, hele veien.

LYTT

Jeg lytter til din sang,

Og synger med.

Stemmen åpner mitt indre,

Og jeg hører orkester av engler

Synge hjem.

Du kommer hjem med alt

Du bærer i ditt hjerte

Som synger, synger nå

Over porten til Jerusalem,

Der min elskede

Sover under trykkende skyer

Før solen stiger

Og himmelen er blå.

DIKT

Poeten er fri

Som gresset som gror over alt,

Og ordene kjenner vi alle

Som venner og salt.

Et dikt gir litt glød

For en stemme som ellers er svak,

Og ordene er som vann

Som gjør stemmen klar.

Les mellom linjer og lytt

Etter sangen med regnbueslør,

Og kjenn du er fri til å elske

Før livsgnisten dør.

TRÆR

Trær vokser som lyset,

Som stjerner i rommet, og du

Vokser som trær

I en hage med modne plommer.

Og snøen vokser, og hender og hår,

Som alt i vår verden.

Det vokser ut av seg selv

Imot andre planeter,

Mot et kniplingsslør av lys.

Trær vokser inn i vår hverdag, i huset,

I rom etter rom, som åpner dører av ekte skog,

Med panel på vegger og tak.

Og himmelen er bak alt, som et gitter av lys

I en nykjøpt leilighet i en blokk,

Høyt over alle, som en sjiraff

På utkikk etter troll.

LYS

Hva skaper nytt lys,

Hvert sekund, hver dag,

Som et flomvann over jorden,

En blomsterhage i natten.

Og lyset størkner ikke, men lever

Som barnehender, som pust fra engler.

BLÅ HORISONT

Venner ser en blendende sol

Langt borte – der en helligdom lyser,

Et hjem for fattige.

Jeg ser fjell som puster lava i skyene

Som gnistregn over hus

I en fattig landsby.

Varmen gjennomtrenger alt

Og jeg må flykte, reise over havet

Med fly som seiler som fugler

Og stiger bak alle horisonter

Til en blå lagune,

Der vannliljene hilser velkommen hjem.

REISE

Jeg har reist lenge nå

På ørnevinger, reist mot nye mål

Som åpner seg i skumringen.

Jeg reiser som et fly på rullebanen

Med veldig fart

Til et fastsett strek

Hvor bagasjen skal ut,

Og passasjerene.

Jeg reiser hver dag med buss eller båt,

Reiser gjennom tuneller

På evighetens veier,

Og det dirrer i luften som blir varm.

Noen reiser i omsorg for hverandre,

For å være til hjelp,

Mens vitner står med åpne armer

Og ser at det er for sent å kysse

Når blomsten er vissen

Og hendene er kalde.

ROSER

Tusen roser flyr.

Hvor flyr de hen?

Hva er målet vårt med reisen

Som vi ønsker, som vi ser

Glir inn i skyer.

Roser flyr mot evighet

Med bølgeslag, med knopper

For en ny og vakker dag.

Roser favner alle.

Fakler lyser..

Jorden sukker i et håp

Om nye vingeslag.

En rose er et brev om lykke.

Kjærlighetens rose

Gir seg selv.

Vår elskede har født et barn,

Og høsten kommer.

I en drøm er du

En sommerfugl.

SAMMEN

Vi tilhører luften og trærne,

Og livet som åpner sitt skjul

Og gjemmer våre nakne ben.

Vi er sammen som måne og sol

Og skjenker en gave,

Ustanselig gir vi oss selv

Som et frø.

Vi tilhører skogen som synger

Og havet som bølger.

Vi er som diamanter sammen,

Et hjerte som teller tid

I millioner år,

Som vandrepost i verden,

Som brød og vin.

LENGSEL

Likevel er din lengsel en del av meg,

En del av den kilden som roper i ørken

Og gir seg selv.

Din lengsel er ren, som et ektefødt barn,

Og du kommer hjem -

Før stormen river ditt hus.

Lyttende sanser åpner din munn,

Og du ser gjennom tåke et annet land

Som lyser med gull,

Som åpner sin dør i kjærlighet

Og slipper deg inn med et smil:
Du er min katedral.

Det høyeste i mitt hjerte, er en rose,

En uthvilt venn, en diamant

Som rører hånden min, og kysser

Mitt hår - som en solstråle,

En sommerfugl fra Israel.

TONER

Jeg er Mozart, og drømmer om våren

Og alt som er lett, og drysser toner i luften

Med flyktige, brusende, narrende små tangenter

Som vipper om kapp.

Jeg er benådet, beåndet av strømmende bekker

Av lekende, dansende, lyskledde damer

Som elsker musikk.

Jeg er Mozart som fosser i sommer og vår

Med min fløyte, min syngende stemme av kyss

Mot din panne som lytter og ler.

Tonene jubler og traller i natten, og stuper

I flyktige drømmer, som beærer, beruser, beundrer

Det vakre, det høye og edle, som bor i vårt indre -

Og vibrerer av visdom, og vinger som flyr

Som fugler og toner fra hjerte til hjerte

Og takker og smiler som en innsjø

Med vannliljer og stillhet -

Som er risset i hjerte og sinn:

Elsk, før bølgene kveler den siste tonen,

Og du er fri.

TENK PÅ NOE ANNET

Se skyene på flukt

Kommer igjen

Og stryker fjelltoppene.

Du ser solen kommer frem

Bak en sky, bak et gitter av skyer

Og blender morgendoggen

Og alt som er.

Se menneskene våkner,

Og alt er nytt

Gjennom luften som danser

I bølger av sol.

Jeg ser farger av en hel natt

Komme inn gjennom vinduet,

Inn i hjerter

Med smil og tårer.

Det banker på vår dør,

Og vi er helt stille,

Som i et tempel.

LYTT

Har du lyttet til fjellene? Noen vinker i natten,

Noen lokker med hviskende ord

Som drypper ned i oss.

Lytt i våkenetter - så øynene kan se

Ut i det blå, ut i rommet.

Alt mellom oss lever og synger,

Som jord og stjerner.

Vi ligger med åpne armer og lytter til natten,

Som legger sitt sjal over levende og døde.

Vi hører snorkelyder og sovelyder,

Og lyder som betyr vemod og sorg.

Fylt av år kan vi se bak alle fjell

En urolig himmel, et urolig hav,

En tornado som ruller i luften

Og river hus og hytter, skog og byer,

Og slokkes i en sky av krefter

Som vinker farvel.

EVENTYR

Et vintereventyr er snart forbi,

Fjerne tider måler drømmer i bøtter og spann.

De elskede har spådd, og vinker mot en grind.

Bak åsen bølger solen i badevann,

Og slettene er nakne som unge kropper

Som lengter etter vår.

Og blodet er varmt og deilig,

Som en pikearm. Og ingen kjenner brusen

Som et elskelig par. Det spøker visst?

Det flyr en rev.

Og en og en blir to før solen legger seg

I hjertesår og sommer,

Og alt er forbi når høsten kommer.

STEIN

Også jeg må bære stein til varden,

Også jeg ble sønderknust og redd.

Blodet fløt til jorden når jeg danset,

Men ingen så mitt hjertes dype kval.

Jeg må bære stein til tårnet

Som skal måle veien frem i lys.

Kjøtt og blod kan ikke kjenne dagen,

Men Gud har tiden svøpt i paradis.

SKAPE

Vi skaper, hver for oss. Og sammen skaper vi

En mektig mur igjennom is og snø.

Vi skaper liv på gammel jord,

Og dør som Salomo, når Herren vil.

Under skyer strever vi, og skaper med vår bør,

Et kirketårn, og høye hus.

Av stjerner skaper vi en dør til himmelrom,

Og senker blikket når vi dør

Til jorden, som er grensen vår

Så lenge vi er barn.

Og i et nu er sjelen vendt mot Gud.

Der har vi fred. Og hjertet puster fritt i ord

Av kjærlighet, av kjærlighet.

KOMMER

Kommer du? Og min lengsel hel.

Kommer du likevel? Madonna.

Jeg skrifter for alt, og ser bølgeslag,

Ser at verden er urolig.

Kommer stjernene nærmere,

Og jorden sprenges i mystikk, og smuldrer

I en bisverm om natten,

Da ser jeg helligdommen,

Og Det nye Jerusalem.

Tilbake, der ute viser månen sitt bilde.

Og de fornemme går hvileløst i ring

Men stopper ved vannpostene,

Som barn etter sirkus.

Kommer du, og våker over søylene?

Så ingen går tapt.

Se, jeg er i historien som Assisi,

Og leser ordet med veldige vinger

Til lyset griper oss

Og hjertet blir døpt i ånd.

ELSKER

Halvt bortvendt ser jeg den du elsker

Og setter ryggen til

Så ingen ser lykken som den utvalgte,

Og rammen blir hel.

Jeg ser den elskede som perler i smykke,

Som gullet i ringen

Som sliper alle med sin glød.

Elsker du den utvalgte i hundre år,

Er du fri til å se slekten i perspektiv,

Og kan vandre i historien

Som lys fra kilden, evangeliet

Fra Herrens munn.

LANDSKAP

Jeg er et landskap.

Jeg er et strå i landskapet,

Badet i sol.

Bare i dette landskapet er jeg en helhet,

I et grenseløst rom

Som gjør menneskene blinde

For nyansene i naturen.

Og språket hviler i trærne og i fjellene

Med en evig flamme av gull.

Og menneskene hviler i natten

Og skjuler sitt ansikt.

I dette landskapet seiler alle med vinden

Og kommer frem til slutt,

Hver til sitt.

Tap eller seier damper i våre årer

Til en gjenforening

Når timen er inne

Og alle dører er lukket.

KRAFT

Lidelse kan føre til nye krefter,

Og sorg kan føre til syner av dimensjoner.

Lyset gir håp, og dagene letter byrden

Som holder oss tilbake.

Vårt øye ser en perle i livet,

En juvel som lyser i det indre rommet,

Der kreftene åpner seg

Og fyller våre tomme kar med frukt og vin.

Krefter fra andre kloter, gir oss nye hender,

Og et nytt hjerte. Og vi kan se -

Og bevege oss som engler,

For vi er sjeler på vandring.