SMÅ DIKT FRA DYPET av Sigve Lauvaas * Side 2-13 (Bok 1-2010)

Munch-Ill

Side 2-13

DIKT

Mine dager er talte.

Som gras er mitt liv.

Stjernene blinker.

Septembersol

Våkner mitt øye

I Telemark nå.

Mitt levende skjold

Har forseglet

Min grav.

TAKK

Takk alle roser på veien.

Takk alle fioler små.

Jeg vinker og smiler i vinden.

Hvor langt er jeg nå?

Takk blåklokke og engsoleie.

Takk, tusenfryd.

Prestekrage, tiriltunge:

Jeg glemmer aldri

Ditt navn i gull.

SNAKK

Det ble ikke sagt for mye.

Om du atter er her

I en blå krystallvase,

Som lys i natten,

Vil jeg elske ditt navn.

Alle snakker om Gud.

Snakk om disipler

Og alle som våker

Over Israel.

Du ser meg i skumringen.

Ditt øye ser alt,

Og mine steg er talte.

Min fot er som et tre

Som puster.

3 

VELG

Velg riktig nå.

Velg språk og tid.

Vær en som krykkene kan stole på.

De tomme ord har ingen hjerter.

Blomsten lever kun i kjærlighet.

Forstå at tiden er et langbord,

Selvbetjening.

Ditt øye ser de blinde spor

Som nøler.

Ta meg med når tiden åpner dører.

Jeg vil ut til noe nytt.

Det voldsomme tordenskrall

Vil vekke sjeler.

Hesten fråder på sin vei.

Mitt navn fortjener mer enn ord

Og tomme skåler.

Jeg blir svimmel av å se,

Og føle at du alltid er så nær.

I alt er dine øyne.

Rød er løperen,

Og stua di er varm og god,

Som fløyel, du.

DØREN SVINGER

Lett svinger døren til og fra.

Og noen elsker, sier ja.

Og natten dirrer -

Som insekter i spindelvev.

Jeg lufter litt på kvisten min,

Og skriver brev,

Og skriver hele natten lang,

Et ord til hver og en.

Som klokkelyng, det ringer i en dør,

Og noen åpner. Jeg blir sett.

Og hånden din er ganske varm,

Og kinnet brenner mot min barm,

Og du er øm og søt,

Som elsker meg.

4

GRAN

Tunge skyer ligger over land og by.

En gran er flagget vårt,

Og noen bygger hus av gran

Som vokser vilt.

Og jeg kan stirre høyt.

I dypet av en sky er blått,

Som øyet ditt.

Og rundt en øy er havet åpent,

Fritt som fuglen.

Bølger banker på.

Et ord i vann som svømmer,

Trygler etter himmel, land,

Som keiseren,

Når døden banker på:

Åpn opp.

Min venn vil åpne opp en dør.

Og hundene skal tie

Som en gran mot kveld.

Og øyet legger seg

Mot hjertet ditt.

Der vil jeg dø.

LYSET

Hvem kan åpne lyset?

Som en vei går lyset gjennom alt

Og splintrer tidens myriader.

Damer tigger etter menn,

Og menn forstår et språk

Som filmer alle i en kam,

Som skygge av et hus.

Stier daler ned, og vi må gå,

Som døtre av en dronning,

Roser av en konge, -

Fugl i fjell, en snøkrystall

På vei mot din åpne øyne.

Kjærlighet på hjul

Og nakne mandeltre

Før våren setter nye skudd.

5 

MESTRE

Halve livet, mitt live, våre liv

På grensen.

Vi går på eggen

Mot det høyeste punkt.

Vi er ikke kommet frem.

Vi er født til å vinne kransen,

Kronen, født til mester,

Mestre livet, vokse

Inn i forvandling,

Vokse som et fjell.

Blir du med?

Så følger vi denne stien,

Så går vi med skriftrullen åpen

Og ser etter en stjerne.

Så stiger vi i Jakobs spor.

Hvor høyt?
Vi stiger inn i skyer.

Gull på alle trær.

Og vi kan se Jerusalem.

Timeglasset er snart slutt.

Lyset er snart utbrent.

Skålene er tømt,

Og jorden ligger tørr og åpen

Som en ørken.

Jeg høre dine trinn i kveld.

Du kommer inn,

Og hvisker: tilgi, tilgi

At jeg møtte denne dør

Som lukket seg.

Livet fosset ut

Og ble til blod i vann,

Og tørket bort,

Før regnet skyllet stiene.

Men navnet lyser,

Lyser i min hjertegrop.

Og i mitt støv

Skal lyset synge ut din fred,

Så lenge blomster gror:

Du, elskede.

6

ROSE

Edel rose, smykkeskrin,

Min venn for alltid,

Rik på honning, myrra, diadem.

Så lys og lett, og øm.

I mine rom

Er speil i speil

Som lyser opp.

Og bilder tenner lys

I hjertet mitt.

Det binder meg.

Av kjærlighet i hundre år.

Jeg står her ved en grind

Og venter.

Du, en engel, like fin

Som før.

Ditt øye åpent -

Som et flor av alt

Som lyser.

SPRÅK

Ditt språk er her i dalen,

Her imellom oss er verden,

Denne plett av jungel

Åpner seg,

Og sommerfugler, stjerner,

Vinker som en by:

Kom hit, kom hit.

Og månesigden lyser

Ned i vannet, speiler grenser,

Tiden mellom oss,

En navle til alt nytt

Som kommer til.

Så, ta imot, og ta imot.

Alt ordet sier, er en vei,

Som perler på en snor.

De renner ut, og sier navnet ditt,

Og stryker deg på kinnet,

Som en engel.

Ord som vandrer frem

Som språk, er du.

7

LA MEG FORSTÅ

La meg forstå ditt nærvær av lys,

Din opprinnelse.

Om du kan tale til meg.

Ditt øye ser det ingen ser.

For, mye har jeg forlangt.

Din kraft blir delt,

Og likevel er du den største,

Den høyeste.

Bud er sendt over hele jorden,

Og veier er åpnet.

Mitt hjerte dier din kjærlighet,

Og vet hvem du er,

Min elskede.

GLED DEG

Den nye vin er best.

Der er ingenting som denne vin

I ditt beger, som du gir.

En gave åpner øyner og sinn.

Mitt hjerte flyter over.

Gled deg hver dag, du menneske,

Se vann blir vin -

I din munn, i bekker og elver.

Det renner levende vann

Fra fjellene.

En kilde som aldri er tørr

Renner over muren

I landskapet som åpner dører

Av hjerter til sang

Og jubel for vår Gud.

LYD

Hørte jeg en lyd, et tordenskrall?

Og jorden ble våt av tårer.

De levende hører fottrinn,

Og språk blander seg med språk.

Jeg hører stormen fra havet,

Sangen som aldri tier.

8

EN HVILE

Du graver din egen grav,

Og hviler, hviler til så lenge.

Natten hviler over alle,

Og ingen kan trekke lys or mørke gittervegger

I verdens tomrom.

Min elskede sover i et annet land,

I en by med høye murer.

Og alle kjenner veien til hvile

Som kranser hvert menneske.

Som en hånd er din hvile, en kraft

Som legger seg over oss

Som et teppe av korn og frukt,

Et språk av gull.

En hvile er en seng med diamanter

Som lyser i natten, edle smykker

Som viser at noen ser nettopp deg,

Og elsker i tidens bulder ditt hjerte,

Og synger ditt navn dag og natt,

Til evig tid.

STADIG

Fremmede kommer og hilser.

Som stjerner kommer de med gaver,

Og etterlater spor av din munn

Som kryper over min hud.

Stadig drypper honning imot meg

Som ingenting er

Uten ditt ansikt som lyser

Av godhet og varme, som ullklær,

Som dype øyner, som korn i høstsol

Og vind fra vest.

Min elskede neier som lauv

I alt som rører seg,

Og jeg forstår litt etter litt hvor rikt

Denne ene kunne forvandlet meg

Med sin rikdom.

Men jeg takket nei til gaven,

Og jorden skalv, og havet skyllet over

Mitt bilde, knust til døden, usynlig for alle.  

9

HVEM DER?

Hvem er jeg som natten gjemmer,

Som er komt opp or graven

Og tretter med levende og døde?

Hvem er denne tone av flukt

Som reiser hvileløst gjennom stille netter?

Hvem er sønderskutt og plyndret,

Et liv fortapt i jungel, under stjerner,

På en farefull reise gjennom ørken,

Over urolig hav?

Hvem siler luften med fuglevinger

Og prøvesmaker honning

Av dine blomstertrær langs veien?

Hvem er min puls som stadig banker

I mitt bryst, som roper med en hviskende stemme,

Som en mor til barnet:

Jeg elsker deg, elsker deg?

Høyt vil jeg elske dine leppers fulle navn,

Som du er vil jeg elske deg

Så lenge det er tid og det bølger

I sønderbrutte tårer.

Hvem er denne ene som lyser natten

Og gjør liv i støv?

Hvem kysset min hånd når jeg våknet

Og var borte før daggry?

Fugleflukt til en annen verden,

Stadig nærmere i tanke og drøm,

Der du bor og lever nå,

Min elskede gjennom alt.

Ta ringen og bær den i ditt hjerte,

Så jeg kan hvile ut og finne fred,

Så jeg kan se din himmel, dine øyner

Som kilde til godhet og varme og liv.

Ditt ansikt er naturlig og vakkert,

Som en engel åpner du deg

I lys av engsoleie og fiol.

Min elskede er ikke glemt.

Pulsen lever, og munnen og ansiktet lyser

Imot meg hver dag. Og jeg gråter, gråter

Til du kommer igjen.

10 

NATT

I nattens mulm og mørke

Står drømmene i kø.

Der møter jeg min elskede,

Som hviler i en annen seng,

Med blomster.

Jeg våker mellom vaktene

Og hører noen si:

Hvem gav en blomst?

Hvor ble den av?

Og bare denne ene lyser nå

I hjertet mitt av kjærlighet,

Som ingen så.

Det var en edel, yndig trøst,

Et vitne til mitt hjertestønn,

At hun skal evig være min

Bak stjernene.

BLEK SOL

Kysset har bleknet.

Her er ingen kanon.

Innfridd er lånet,

Og hun kommer til mitt bord.

Der er mange, der,

En endeløs ring,

Som vil åpne sitt hjerte

Og kruse sitt hår.

Bryster som våkner i sol.

Jeg er blind.

Bildene flimrer i det indre rom

Gjennom dager og netter, og år.

Jeg ser kornet er modent,

Uten høst, uten tårer

Og taler og smil.

Jeg skal vekke de døde,

Og styrter til graven.

Jeg sier med ord,

Engelen min.

11 

SANNHET

I landskapet ruller lyset.

Sannheten vil seire til slutt.

Bak fjellene løftes en sol,

Høyere for hver dag.

På teppet av blått er kroner av gull

Som gir tanker om håp.

I DEG

I deg har jeg funnet hvile og ro.

I ditt dryppende hjerte er jeg nå.

I din favn møter jeg verden.

Ta ingenting for gitt.

Hver dag er en sjelden gave,

Et skjold for fred.

Hvem hersker over dine tanker?

I alle rom er en stjerne

Som gir liv, og lys, og trøst.

I deg har jeg funnet alt.

I din gjennomsiktige hud er jeg speil

Som våkner om natten, og roper:
Hvor er du nå, min elskede,

Min høyeste lykke.

Den nye vin er drukket av en annen,

Tømt i tørstig uinnvidd jord.

Jeg leter etter den ene

Som etter skygger i et endeløst rom

Av spor på stienes land.

KLOKKE

Tikk, min klokke, tikk imot meg,

Gjør meg seende igjen,

Som vitne til de neste tusen mil,

Gi spor i sjel og sinn, og lys med navn

Til alle som gikk forbi

Mitt drømmerike hav,

Tikk hjerte, tikk, gjør ild i gammel støl.   

12            

STILLE

Stille. Jeg skriver. Ordene åpner dører

Og vitner som engler,

Vitner i stillhet over grådige mennesker

Som blør i skyggen av sitt eget skall.

Stille, dere som synger til mørke stemmer

Og legger vekten høyt.

Se torner på veien, og vinen

Som aldri svikter når noen roper.

Tungen roper, stille før stormen.

Mitt hjerte ser dine øyne klart.

Og rosen er vakker, en stråle fra Guds

Hellige lys over Betlehem.

Jeg drikker stillhet som en vakker gave,

Og faller til ro med dine hender

I mine piskede, forrevne speil,

Som drypper blod og tårer.

BADE

Du kom over fjellet i badedrakt,

Og vi strekte oss mot solen.

Og stien var nesten hvisket ut,

Vi svevde som ånder,

Som ulmende fakler

Reiste vi gjennom landskapet.

Jeg møtte ditt ømme hjerte, din

Faste hånd i skumringen fra fjellet.

Du var i mine netter,

Og badet uhemmet i vannet

Som lokket.

Jeg så deg som en uvirkelig prinsesse

Fra en annen klode, fra universet,

En stjerne som var kommet bort,

Eller var du kanskje skjenket meg

Fra begynnelsen

Av en allvitende, mektig far,

Som slukker menneskers tørst

Med gode gaver?

13 

ØNSKER

Om jeg lever

Vil jeg se denne ene

Som lyser på himmelen

I alle rom.

Hvor jeg enn er, lyser denne ene

Som en strøm i blodet,

Som ånd i min ånd,

Og bærer meg over dypt vann,

Over høye fjell,

På smale stier.

Jeg ønsker å se et spor

Av dine føtter, av ditt ansikt

Igjen og igjen

Til verden blir ny.

Du er lys i mitt fjell

Gjennom lange tider,

Og evig ung,

Som en lyngblomst,

En gullkrage, vannlilje,

Liljekonvall.

RØTTER

Røtter bøyer seg i jorden

Som mennesker og dyr i regn.

Du ser etter slekt

I Ryfylke, langs fjorden.

Du er kommet hit for å bygge et hjem,

En hytte til skjul for vinden.

Du ba meg bli med.

La oss strekke ut våre røtter

Og møte den grublende verden

Med åpne armer, med fryd

Som brenner seg fast

I sjel og sinn.

Mitt hjerte flyter over i deg, som gav alt –

Som jeg mistet i stormen.

Nå dør jeg som en skadeskutt fugl

Mens jeg ser dine øyne

Som en brennende fakkel.