 |
| Bilde-Ill |
Side 39-44
LØFT DEG
Jeg løfter mine øyne,
Som en fugl løfter sine
vinger,
Og reiser i vinden som et lys
På leting etter fast grunn.
Jeg løfter deg med mine
tanker,
Løfter deg inn i rommet
Og kysser ditt kinn.
Vi løfter og løftes hele
livet,
Gjennom alt – til tonen
ruller frem
Med kulde og sorg
Og løfter oss gjennom porten
Til et nytt land.
KLEDNING
Jeg er gjennomfrossen
Og går under stjerner på
veien til Betlehem,
Og søvnen hvisker
Og trekker meg mer og mer ut
-
Og svøper meg med stikkende
piler
Som får kroppen til å tro
At det tennes et lys.
Jeg er naken under en
himmelsk ildsøyle
Og kjenner meg ensom og trett
Som et døende barn, ulykkelig
for alt,
Ulykkelig for min silkebløte
kropp
Og mitt bankende hjerte som
gav håp
Og svøpte meg, og trøstet meg
Med varme hender.
Du kan snart ta en ny
kledning på,
Hører jeg fra fjellene, men
jeg ennå ser
Konturer av hus i det fjerne
Og hakker tenner som en
fremmed
I Ingenmannsland, der
rovfuglen
Leter etter sitt bytte.
Jeg mangler bare et ord å
klamre meg til
Og et lys som er høyere enn
alt,
Så blir jeg varm igjen, og
grensen er flyttet
Og jeg har fått Sereptas
krukke i arv
Og klær til evig liv.
40
AVSTAND
En avstand er stor,
Men kvinnene drar lasset.
Fjernt gløder en sol -
Og byen roper til oss:
Hvem er du?!
Hvem er du?!
Det hviler et kors over alle.
Et ansvar å tenke på:
At vi må bære lyset,
Så alle får lønn.
Avstand er ingen hindring
Når kvinner bøyer kne.
Alle skal møte grensen,
Og blinde skal se.
De lamme reiser kirken
Avstand la i grus,
Og Ordet åpner porten
Til Paradis.
GÅ INN
Gå inn i min drøm
Og kjenn mitt skrik etter
fred.
Gå inn i mitt rom, og møt meg
Med håp om å åpne en dør.
Tolk mine dikt som en klage
På noe som gikk galt.
Se etter visdom i ordet,
Og gjem meg bak.
Gå dypere inn, og vær tolk
For mitt gamle sinn.
Erobr mine landskap, og spør
Hva som kommer -
Når isen legger seg,
Når alt er mørkt
Og ingen kan skrive navn,
Når glemselen roper
Dypere enn sannheten?
Gå inn i mitt hus, min venn,
Og les ord til mitt hjerte,
du,
Så lyset kan skinne igjen.
41
Å DIKTE
Å dikte er å telle dager.
Hver dag er et dikt i mitt
hus.
Jeg våkner og dikter
Mens regnet fosser, og solen
skinner
Og vinden blåser.
Jeg dikter mitt liv.
Jeg blåser min ånd i diktet
Og leser høyt.
Hvert ord har en himmel i seg,
En sol, og en ukjent øy.
Jeg vandrer i dikt i mitt
landskap,
Og skaper mitt eget rom.
Her vil jeg lyse for verden
Som stjerner -
På hellig grunn.
USYNLIG
Finnes noe usynlig, finnes
ånd?
Hvem lytter til jorden - og
tier
Når livet tar form?
Hvem skaper, og hvem skapte
Den første blomst?
Usynlige hender roper:
Frels bøddelen, som ikke vet,
Skap lys, så vi kan se,
Gi oss en ny ånd.
Usynlige klokker ringer.
Det ringer i hjerte og sjel:
Stå opp for de syke og svake,
Slå ring om den minste bror,
Frels oss fra uår og farer,
Skap liv der ingenting gror.
Usynlige hender lyser i mørke
rom.
To engler skal stå ved din
side -
Og lede din fot.
Hver dag gjennom hele livet
Er ordet vår trøst.
I skyggen av dine vinger er
hvile og fred,
Og hjertene våre synger i kor:
Halleluja! Halleluja!
42
VENTER
Venter at noe stort skal
skje,
At det hellige lyset gir håp
om fred,
Venter et vitne fra fjellet
Skal åpne vår hjertedør,
Ser etter spor, bøyer kne,
Venter på Gud.
Venter på dagen, de rette
ord,
Ånden som roper i vind,
Venter en salme fra bestemor
-
Som reiser ifra,
Og et minne av liv,
Venter en engel i dag.
Venter at noen banker på,
Et hellig lys.
Venter at noe stort skal
skje,
At klokkene kimer i takt,
Og døde står opp
Og synger i kor -
Mellom oss.
TEGN
Det er et tegn fra Jerusalem,
en bit av muren
Som ligger i måneregnet og
sørger,
Det er hverdagen for alle
Å se strofer av visdom i
menneskene
Som kommer på vinger
Til vår jord.
Det er frosten som sprenger
og gir løfter
Om en ny vår, - kjærtegn,
Sterkere enn døden.
Og ekkoet roper imot oss fra
hele verden,
Ringer i sjel og sinn, og
lyser
På veien til Betlehem.
Der kroner de hellige engler
Navnet over alle navn,
Og vismennene ofrer gull,
røkelse, myrra,
Og venter at hele verden skal
se
Lyset som skinner i mørket,
Og gir alle som tar imot - et
nytt liv
Og hellig fred.
43
LYS
Himmel, himmel, du kan bære
mitt lys.
- Som tusen hoder ruller på
hvelvet
Lyser du i mitt bryst.
Min sjel lyser, og øynene
lyser
Med sitt vindu mot havet.
Orkesteret spiller, ord
smelter i ord,
Som lys i vann, som en
halvnaken kvinne,
En åpen bok – om livet.
Og lyset føder lys
Som sprer seg over hele
verden.
Lyset er vår myke drøm som
kommer frem
Bak tette gardiner og mørke
skyer,
Så vi kan se regnbuen,
Så vi kan høre lys i trærne
Og vokse som levende blader.
Himmel, du er mitt skjold,
mitt tempel
Som jeg skjuler meg bak, og
speiler
Fra dag til dag, i drømmer og
ord,
Som jeg deler som brød
Til alle jeg møter under
solen.
SKOG
Ser du meg gjennom skogen,
Gjennom tusen trær, i et
mylder av folk?
Ser du meg fra tårnet,
Når jeg ligger og trekker
pusten, og er svimmel
Av det blå teppet som gløder
i gull?
Skogen daler når jeg sover,
og tårnet
Roper som fjell i vind etter
usynlige ånder
Som vandrer i tåkeheimen,
Der jeg skrev mine første
dikt
Før solen rullet teppe
sammen.
Ser du meg gjennom stjerner
som blinker
Og tikker som tusen klokker -
Og fanger mitt øye som våker
og ber
Omforlatelse for alt som er
ugjort,
Og skriver mitt navn i et
hellig lys.
44
SPOR
Det er ingen som ser
helleristningene lenger.
På baksiden er en hånd vevd
inn,
Og øyner på hver side.
En rune er borte, men steinen
lyser i spor
Om det store spranget.
Skredet lever i minnet
gjennom generasjoner,
Og reinsdyrflokken var med -
Til snøen langsomt rant bort.
I det stumme skriket hører en
ennå kalven
Som mistet alle sine i
stupbratt snø
Og måtte snu mot skogen og
fjellet.
Helleristningen er levende
for alle som tråkker
Ved den gamle fossen
Der stien gror til av lyng og
mose
Og runene blir mystiske ord.
Her kan en tyde det umulige,
når verden raser
Og kjærligheten mellom
menneskene
Er kald, og blir tråkket på,
Så steinene må tale.
FJELL
Det er bare det med fjellet -
Det er bare det med fjellet -
At andre siden er best,
Der vind og regn pisker.
Denne ryggen av forblåst måne
roper etter lys og sang,
Og holder oss fanget i et
evig mønster,
Til stjernene jager over
himmelen.
Fjellet reiser seg som tegn
på styrke og kraft,
Og skjuler en mengde rom med
dører
Vi kan åpne og lukke – så
lenge det er dag.
Fjellet bor i oss som en
måne, som en drøm
Om noe kjært langt borte, noe
vi strekker oss imot
Og favner hver kveld.
Andre siden er som en fiolin
Som svinger i tusen
stemmer
Til vi er ett - i ånd, sjel
og legeme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar