SMÅ DIKT FRA DYPET av Sigve Lauvaas * Side 14-28 (Bok 1-2010)

Bjørketrær-Ill

Side 14-28

SULT

Hvem eter opp gårdene våre?

Hvem produserer mat?

Hvor er forræderne, som svulmer i hat

Til den levende bonde

Som hvisker med kornet

Når høsten kommer,

At sult skaper krig.

Krigen raser mot de som har jord,

Og sperringer blir sett opp

For å drive dem på flukt.

De knuser våre drømmer,

Og rikdommen stuper

I nakne lik.

SYNG

Hvem synger klage i natten

Over dine hender

Som bærer jorden?

Hvem reiser sin stav mot de hellige

Og vanskjøtter kirken?

Syng loven til folket

Som vandrer i mørkets dal,

Og løft de skipbrudne

Med kjærlig styrke.

Se, budbringere synger nød

Og etterlater spor av dobbel avmakt

Når de glemmer ordet

Om den rike og Lazarus.

Syng, mine venner, og fortell historien

Om mandeltrærne og sennepsfrøet

Som en gave til jorden.

Syng engler, sammen med oss,

Sannheten om blomstene på graven

Som skjelver.

15 

ROM

Et rom er senket ned fra nattens himmel,

Jeg er svak og legger meg.

Min engel spør: Hva gjør du her

Blant alle millioner?

De lengter hjem,

Og du vil heller hvile under skyer

Med regn og vind?

Et rom har ord som gir meg kraft

Av kjærlighet og liv.

Jeg blomstrer under palmetak og sol,

Og ser at jeg er jordens salt.

Min stemme er et vakkert hyl,

Som blomst og lauv.

Jeg åpner rommet ditt.

Min skikkelse er elsket, som en håndfull bær,

Musikk og sang.

Mitt epletre har moden frukt,

Og du er min elskede,

Fortapt i fremmed land.

KLOKKER

Klokkene går.

Det finnes intet mer som skiller oss.

Bevegelse gjør blind.

Jeg ser et vakkert land

Med lyng og honning.

Alle tider betrakter klokker

Som beveger seg mot null,

Og bilder støter sammen i taushet.

Gullet lagres pent,

Og jeg kan reise ut på åpent hav

Mot perlekyst, mens klokken tikker

Meg i møte med ditt navn,

Som alltid bor i meg

Som barnet mitt.

Min elskede har fått mitt ja.

Jeg lytter etter dine ord,

Dine tottrinn gjennom tid og rom,

Mens klokken tikker skyndsomt

Med en hellig nål.

16

DIKT

Skrive, etter alt som har skjedd

Fra i dag til i går.

Betrakte det ene ved siden

Av resten, som er verden

På hjul – inntullet i språk.

Skrive ny poesi

Som ligger i årene mine, og vokser

Med røtter og greiner ut

I en blomstrende atmosfære

Av perler i blått.

Beveget av or skriver jeg nå

Mine dyreste dikt, kritisk

Til tradisjonen som våker over alle

Med sitt gule nebb.

Gjør ikke hva bøddelen gjorde.

Skap noe nytt med din ånd

Som reiser støvet,

Og forkast dem som roper uten ord.

Vær tydelig i din stemme

Så alle hører det nye

I din konsentrerte munn

Som åpner og lukker for bilder

Og skaper revy og film.

Gi meg et navn,

Og jeg skaper en nekrolog i tiden

Som ingen ser

Før det er for sent å snu fra det evige,

Hvor alle blir veid og målt

På gullskåler.

Her er mitt ord, lenge før tiden,

I en streng av malm

Under fjellet, under jorden,

Mot et annet kontinent -

Med lava og is,

Der ingen kaster anker,

Der alle vinduer er knust.

  

17 

HIMMEL

Ser jeg himmelen

Som en skål av diamanter

Som driver frem med lys og evighet,

Så vet jeg at jorden er lagt bak min rygg

Og alle kan puste fritt

Uten frykt for vold og krig.

Ser jeg himmelen

Så er det mening med livet

Og stjernene vil åpne seg

Som trær mot vinteren,

Og vinden jager

Med regn og snø og is.

FØLER

Føler meg frem som en blind,

Som et barn på veien,

Føler med ord

Når jeg åpner mine lepper

Og hører brus av bølger.

Føler ingenting når alt er borte

Og solen er tapt og skyene er mørke,

Og ingen synger salmer mer.

Sånn er livet.

Føler med hele kroppen

Som er innblåst av Gud

Med samvittighet og den frie vilje.

Føler gresset kryper og strekker seg

Som ordene strekker seg,

Og dagene strekker seg imot oss

Som en tale fra oven.

Ingenting er tapt,

Men alt skifter form,

Og grunnvannet blir borte i nye elementer

Som reiser seg som trær

Og stiger, stiger,

Som det er skrevet.

18 

ØYNER

Du har øyner

I verdens dypeste søle,

Og kjenner de svake og blinde

Som faller ifra.

Du har øyner som lyser

Gjennom stengte dører,

Og ser alt.

Du er armen min

Som bærer mitt hjerte.

Og øynene våre skal møtes,

Og jeg skal få se en dag

Navnet som bærer

Mitt bilde,

Og tørker mine tårer.

NÆR

Jeg er nær Herren

Når jeg sover.

Og hver natt drikker jeg honning

Fra hellige beger.

Alt griper meg

Og holder meg fast

Og bærer meg i en vektløs verden

Med engler nær bord

Av marmor og gull.

Nær Herren ser jeg

Blodet som drypper fra trærne

Og minner om martyrene

Som aldri skal dø.

MÅNE

Utsikten er god og iskald,

Som en vinter fra Sibir,

Under månelys som favner alle,

Levende og døde,

Som en mektig gud.

Og månen gir løfter om en ny vår

Som venter i horisonten.

19

DIKT

La det bli med dette ene dikt

Som gir deg håp og trøst.

La det bli med øyner av en venn

Som lyser veien din

Mot evighet og fred på jord.

Det tause dikt har ingen makt.

Men hjertet åpner seg for ord

Som sporer i et åkerland.

La nærhet komme til ditt bryst

Så du blir hel igjen.

ORD

Å finne de rette ordene

Når en skal si det høyeste, edleste av alt

Som bygger sjeler sammen

Til et gjenskinn av overjordisk lys,

Er som å gå i blinde,

Og en trenger stav og følge

Hele veien frem.

Ordene ligger som gjess i graset og venter

At en solstråle skal treffe det innerste,

Så en kan våkne og se

Himmelblåne med lys i lys,

Som en skog av diamanter og juveler.

STILLHET

Hjertet trenger stillhet for å høre,

Og en trenger stillhet for å se

Ordene som vokser vilt i landskapet.

Hele tiden må en være på vakt

For å befri de edle skåler fra havets dyp

Som skyller dag og natt

Med ugjenkallelige bølger.

En trenger stillhet for å ta til seg den rette dråpe vin

Som ordene bærer i seg, som næring

For sjelen, så den kan vokse til evig liv.

20

MINE SMÅ ORD

La gå,

La meg gå.

Tralle opp og ned.

Små glimt av en perle

Som triller, triller.

Jeg traller og triller

Ned mot vannet, mot havet,

Mot en båt som seiler forbi.

Mine trillende toner følger

Som en hund, en katt, en venn.

Jeg kjenner glede av disse små ord

Som spretter som tangenter,

Som ballonger i luften.

Jeg holder fast på noen ekte

Små ord som har hjulpet meg,

Som bærer meg,

Velsigner meg med dråper

Fra hellige kilder.

La meg se underet

Som Bull og Mendelson,

Ibsen og Israel, og min elskede,

Som aldri er langt borte,

Som lever i drømmer og syner

Dag og natt, hele veien.

LYTT

Jeg lytter til din sang,

Og synger med.

Stemmen åpner mitt indre,

Og jeg hører orkester av engler

Synge hjem.

Du kommer hjem med alt

Du bærer i ditt hjerte

Som synger, synger nå

Over porten til Jerusalem,

Der min elskede

Sover under trykkende skyer

Før solen stiger

Og himmelen er blå.

21

DIKT

Poeten er fri

Som gresset som gror over alt,

Og ordene kjenner vi alle

Som venner og salt.

Et dikt gir litt glød

For en stemme som ellers er svak,

Og ordene er som vann

Som gjør stemmen klar.

Les mellom linjer og lytt

Etter sangen med regnbueslør,

Og kjenn du er fri til å elske

Før livsgnisten dør.

TRÆR

Trær vokser som lyset,

Som stjerner i rommet, og du

Vokser som trær

I en hage med modne plommer.

Og snøen vokser, og hender og hår,

Som alt i vår verden.

Det vokser ut av seg selv

Imot andre planeter,

Mot et kniplingsslør av lys.

Trær vokser inn i vår hverdag, i huset,

I rom etter rom, som åpner dører av ekte skog,

Med panel på vegger og tak.

Og himmelen er bak alt, som et gitter av lys

I en nykjøpt leilighet i en blokk,

Høyt over alle, som en sjiraff

På utkikk etter troll.

LYS

Hva skaper nytt lys,

Hvert sekund, hver dag,

Som et flomvann over jorden,

En blomsterhage i natten.

Og lyset størkner ikke, men lever

Som barnehender, som pust fra engler.

22

BLÅ HORISONT

Venner ser en blendende sol

Langt borte – der en helligdom lyser,

Et hjem for fattige.

Jeg ser fjell som puster lava i skyene

Som gnistregn over hus

I en fattig landsby.

Varmen gjennomtrenger alt

Og jeg må flykte, reise over havet

Med fly som seiler som fugler

Og stiger bak alle horisonter

Til en blå lagune,

Der vannliljene hilser velkommen hjem.

REISE

Jeg har reist lenge nå

På ørnevinger, reist mot nye mål

Som åpner seg i skumringen.

Jeg reiser som et fly på rullebanen

Med veldig fart

Til et fastsett strek

Hvor bagasjen skal ut,

Og passasjerene.

Jeg reiser hver dag med buss eller båt,

Reiser gjennom tuneller

På evighetens veier,

Og det dirrer i luften som blir varm.

Noen reiser i omsorg for hverandre,

For å være til hjelp,

Mens vitner står med åpne armer

Og ser at det er for sent å kysse

Når blomsten er vissen

Og hendene er kalde.

  

23 

ROSER

Tusen roser flyr.

Hvor flyr de hen?

Hva er målet vårt med reisen

Som vi ønsker, som vi ser

Glir inn i skyer.

Roser flyr mot evighet

Med bølgeslag, med knopper

For en ny og vakker dag.

Roser favner alle.

Fakler lyser..

Jorden sukker i et håp

Om nye vingeslag.

En rose er et brev om lykke.

Kjærlighetens rose

Gir seg selv.

Vår elskede har født et barn,

Og høsten kommer.

I en drøm er du

En sommerfugl.

SAMMEN

Vi tilhører luften og trærne,

Og livet som åpner sitt skjul

Og gjemmer våre nakne ben.

Vi er sammen som måne og sol

Og skjenker en gave,

Ustanselig gir vi oss selv

Som et frø.

Vi tilhører skogen som synger

Og havet som bølger.

Vi er som diamanter sammen,

Et hjerte som teller tid

I millioner år,

Som vandrepost i verden,

Som brød og vin.

24 

LENGSEL

Likevel er din lengsel en del av meg,

En del av den kilden som roper i ørken

Og gir seg selv.

Din lengsel er ren, som et ektefødt barn,

Og du kommer hjem -

Før stormen river ditt hus.

Lyttende sanser åpner din munn,

Og du ser gjennom tåke et annet land

Som lyser med gull,

Som åpner sin dør i kjærlighet

Og slipper deg inn med et smil:
Du er min katedral.

Det høyeste i mitt hjerte, er en rose,

En uthvilt venn, en diamant

Som rører hånden min, og kysser

Mitt hår - som en solstråle,

En sommerfugl fra Israel.

TONER

Jeg er Mozart, og drømmer om våren

Og alt som er lett, og drysser toner i luften

Med flyktige, brusende, narrende små tangenter

Som vipper om kapp.

Jeg er benådet, beåndet av strømmende bekker

Av lekende, dansende, lyskledde damer

Som elsker musikk.

Jeg er Mozart som fosser i sommer og vår

Med min fløyte, min syngende stemme av kyss

Mot din panne som lytter og ler.

Tonene jubler og traller i natten, og stuper

I flyktige drømmer, som beærer, beruser, beundrer

Det vakre, det høye og edle, som bor i vårt indre -

Og vibrerer av visdom, og vinger som flyr

Som fugler og toner fra hjerte til hjerte

Og takker og smiler som en innsjø

Med vannliljer og stillhet -

Som er risset i hjerte og sinn:

Elsk, før bølgene kveler den siste tonen,

Og du er fri.

25

TENK PÅ NOE ANNET

Se skyene på flukt

Kommer igjen

Og stryker fjelltoppene.

Du ser solen kommer frem

Bak en sky, bak et gitter av skyer

Og blender morgendoggen

Og alt som er.

Se menneskene våkner,

Og alt er nytt

Gjennom luften som danser

I bølger av sol.

Jeg ser farger av en hel natt

Komme inn gjennom vinduet,

Inn i hjerter

Med smil og tårer.

Det banker på vår dør,

Og vi er helt stille,

Som i et tempel.

LYTT

Har du lyttet til fjellene? Noen vinker i natten,

Noen lokker med hviskende ord

Som drypper ned i oss.

Lytt i våkenetter - så øynene kan se

Ut i det blå, ut i rommet.

Alt mellom oss lever og synger,

Som jord og stjerner.

Vi ligger med åpne armer og lytter til natten,

Som legger sitt sjal over levende og døde.

Vi hører snorkelyder og sovelyder,

Og lyder som betyr vemod og sorg.

Fylt av år kan vi se bak alle fjell

En urolig himmel, et urolig hav,

En tornado som ruller i luften

Og river hus og hytter, skog og byer,

Og slokkes i en sky av krefter

Som vinker farvel.

26

EVENTYR

Et vintereventyr er snart forbi,

Fjerne tider måler drømmer i bøtter og spann.

De elskede har spådd, og vinker mot en grind.

Bak åsen bølger solen i badevann,

Og slettene er nakne som unge kropper

Som lengter etter vår.

Og blodet er varmt og deilig,

Som en pikearm. Og ingen kjenner brusen

Som et elskelig par. Det spøker visst?

Det flyr en rev.

Og en og en blir to før solen legger seg

I hjertesår og sommer,

Og alt er forbi når høsten kommer.

STEIN

Også jeg må bære stein til varden,

Også jeg ble sønderknust og redd.

Blodet fløt til jorden når jeg danset,

Men ingen så mitt hjertes dype kval.

Jeg må bære stein til tårnet

Som skal måle veien frem i lys.

Kjøtt og blod kan ikke kjenne dagen,

Men Gud har tiden svøpt i paradis.

SKAPE

Vi skaper, hver for oss. Og sammen skaper vi

En mektig mur igjennom is og snø.

Vi skaper liv på gammel jord,

Og dør som Salomo, når Herren vil.

Under skyer strever vi, og skaper med vår bør,

Et kirketårn, og høye hus.

Av stjerner skaper vi en dør til himmelrom,

Og senker blikket når vi dør

Til jorden, som er grensen vår

Så lenge vi er barn.

Og i et nu er sjelen vendt mot Gud.

Der har vi fred. Og hjertet puster fritt i ord

Av kjærlighet, av kjærlighet.

27

KOMMER

Kommer du? Og min lengsel hel.

Kommer du likevel? Madonna.

Jeg skrifter for alt, og ser bølgeslag,

Ser at verden er urolig.

Kommer stjernene nærmere,

Og jorden sprenges i mystikk, og smuldrer

I en bisverm om natten,

Da ser jeg helligdommen,

Og Det nye Jerusalem.

Tilbake, der ute viser månen sitt bilde.

Og de fornemme går hvileløst i ring

Men stopper ved vannpostene,

Som barn etter sirkus.

Kommer du, og våker over søylene?

Så ingen går tapt.

Se, jeg er i historien som Assisi,

Og leser ordet med veldige vinger

Til lyset griper oss

Og hjertet blir døpt i ånd.

ELSKER

Halvt bortvendt ser jeg den du elsker

Og setter ryggen til

Så ingen ser lykken som den utvalgte,

Og rammen blir hel.

Jeg ser den elskede som perler i smykke,

Som gullet i ringen

Som sliper alle med sin glød.

Elsker du den utvalgte i hundre år,

Er du fri til å se slekten i perspektiv,

Og kan vandre i historien

Som lys fra kilden, evangeliet

Fra Herrens munn.

28 

LANDSKAP

Jeg er et landskap.

Jeg er et strå i landskapet,

Badet i sol.

Bare i dette landskapet er jeg en helhet,

I et grenseløst rom

Som gjør menneskene blinde

For nyansene i naturen.

Og språket hviler i trærne og i fjellene

Med en evig flamme av gull.

Og menneskene hviler i natten

Og skjuler sitt ansikt.

I dette landskapet seiler alle med vinden

Og kommer frem til slutt,

Hver til sitt.

Tap eller seier damper i våre årer

Til en gjenforening

Når timen er inne

Og alle dører er lukket.

KRAFT

Lidelse kan føre til nye krefter,

Og sorg kan føre til syner av dimensjoner.

Lyset gir håp, og dagene letter byrden

Som holder oss tilbake.

Vårt øye ser en perle i livet,

En juvel som lyser i det indre rommet,

Der kreftene åpner seg

Og fyller våre tomme kar med frukt og vin.

Krefter fra andre kloter, gir oss nye hender,

Og et nytt hjerte. Og vi kan se -

Og bevege oss som engler,

For vi er sjeler på vandring.